Hjem Buddhisme SGI Linker Kontakt

Vår Tro

Praksisen

Den buddhistiske tradisjon

Nam-Myoho-Renge-Kyo

Gohonzon

Gongyo

Tro,praksis og studier

Kort historikk om Nichiren buddhisme

De ti verdener
Kort historikk om Nichiren buddhisme



Shakyamuni (eller Siddhartha Gautama)

Shakyamuni, som levde for ca. 2500 år siden i Nord-India, er buddhismens historiske grunnlegger. Han var prins av Shakya klanen, men ble i ung alder oppmerksom på de fire uunngåelige lidelser i menneskets liv - fødsel, sykdom, alderdom og død. Han oppga sitt liv i luksus og la ut på en åndelig reise for å søke etter den grunnleggende årsaken til og løsningen på menneskelig lidelse.
I mange år praktiserte Shakyamuni ekstrem askese og studerte de religiøse retningenes ulike lærer som eksisterte på denne tiden. Han endte med å forkaste dem alle fordi de ikke ga tilfredsstillende svar på det han søkte, og han innså at han måtte finne løsningen på sine spørsmål på egen hånd. Han satte seg under et hellig fikentre i nærheten av byen Gaya (i dagens Bihar). Der gikk han inn i en tilstand av dyp meditasjon. Dette førte til at han oppdaget han at han var opplyst om livets sanne natur.
I etterkant lærte han fra seg sin opplysthet til andre på mange ulike måter, og han fortsatte å forkynne til sitt livs siste øyeblikk. Det sies at hans siste ord før han døde i en alder av 80 år var; "Forfall er iboende i alle sammensatte ting. Arbeid flittig for å oppnå frelse".


Lotussutraen

Etter Shakyamunis død innkalte hans disipler til 'Det første buddhistiske rådsmøte' for å samle hans lære til ettertiden.

Omtrent ett århundre etter Shakyamunis død oppsto en splittelse som førte til at buddhismen utviklet seg i to hovedretninger; theravada og mahayana. Theravadabuddhister forholder seg til Shakyamunis opprinnelige og strengt monastiske doktriner, og vektlegger hans tidlige lære. Den mer liberale mahayanaskolen tolker Shakyamunis lære med større grad av frihet, og legger større vekt på hans senere lære og viktigheten av å utbre buddhismen i samfunnet gjennom lekfolks aktiviteter.

Splittelsen ble også tydelig geografisk. Theravada spredte seg primært sørover til Sri Lanka, Burma, Thailand, Kambodsja, Laos og andre deler av det sørlige Asia. Mahayana spredte seg nordover gjennom sentral-Asia, Kina og Korea og nådde Japan i det sjette århundre.

Lotussutraen er en mahayana sutra som avslører det sanne aspekt ved alle fenomener, samt Shakyamunis sanne identitet som Buddhaen som oppnådde opplysthet for utallige år siden. Som en av de mest populære buddhistiske skrifter hevder den at alle mennesker kan oppnå buddhahet. Det eksisterer tre kinesiske oversettelser av teksten, som opprinnelig er på sanskrit. Den japanske tittelen på Kumarajiva (344-413) sin beærede oversettelse er Myoho-renge-kyo (Lotussutraen av den fantastiske loven). I Kina og Japan så indikerer vanligvis Lotussutraen Kumarajivas oversettelse.

Nagarjuna (som var aktiv i India rundt 150-250) siterte Lotussutraen i sin Avhandlingen om visdommens store perfeksjon, og Vasubandhu (som levde rundt 4. eller 5. århundre) skrev en kommentar til dette.

Kumarajivas Lotussutraen av den fantastiske loven hadde stor innflytelse og ble mye lest i Kina.

T'ien-t'ai (538-597) formulerte en sammenlignende klassifikasjon over alle sutraer kalt de fem perioder og åtte lærer, som rangerer Lotussutraen over alle andre sutraer. På grunnlag av Lotussutraen etterlot han tre større verk som ble det teoretiske grunnlaget for T'ien-t'ai retningen.

Prins Shotoku i Japan (574-622) utpekte Lotussutraen som en av tre lærer som kunne beskytte landet. I Heian perioden (794-1185) ble T'ien-t'ai doktrinen, som var basert på Lotussutraen, etablert i Japan av Dengyo (767-822). Dette ble etter hvert en av de viktigste buddhistiske skolene (Tendaiskolen).

Utviklingen av mahayana lærene ble brakt videre av store lærere som Nagarjuna i India, T'ien-t'ai i Kina og Dengyo i Japan.

Buddhistiske tanker og praksis ble imidlertid noe forandret da den spredde og utviklet seg gjennom Asia. Den ble påvirket av de kulturelle særegenheter i de forskjellige landene hvor buddhismen slo rot.

Når man nådde Kamakura perioden i Japan (1185-1333) eksisterte det en blanding av ulike buddhistiske retninger. Samtidig hadde buddhismen kommet inn i "Lovens Siste Periode" kjent som den siste av tre perioder som følger en buddhas død, når buddhismen faller inn i forvirring og læren mister kraften til å lede mennesker til opplysthet. Lovens Siste Periode etter Shakyamuni sies å vare i ti tusen år eller mer og skal ha startet i 1052.

Det var i denne perioden av ulikheter og forvirring at Nichiren Daishonin (1222-1282) ble født inn i Japans urolige 13. århundre. Basert på hans overbevisning om at Lotussutraen var den høyeste blant buddhistiske skrifter, erklærte Nichiren Daishonin at evig sannhet, Loven eller essensen av livet som gjennomstrømmer alt i universet, er krystallisert i sutraens tittel - Myoho-renge-kyo. Etter mange års studier konkluderte han at å resitere Nam-myoho-renge-kyo er den korrekte buddhistiske praksis for Lovens Siste Periode. Ved å innlemme sin egen opplyste tilstand i det fysiske objekt for hengivelse, Gohonzon, sørget han for å gi de som ønsker det, muligheten til å utvikle sin egen iboende buddhahet.

Med tanke på ettertiden begynte Nichiren Daishonins arvtaker, andre høyesteprest Nikko Shonin, å samle sammen og kopiere Daishonins originale skrifter og brev som var skrevet til hans disipler. Uavhengig av perioder med trøbbel og turbulens, har denne prosessen fortsatt gjennom århundrer. Dermed kunne Soka Gakkais andre president som ble innsatt i 1951, Josei Toda, publisere dette på japansk i en samling kjent som Gosho (ærefulle skrifter). Disse skrifter som omfatter læren av Nichiren Daishonins buddhisme, har vært under oversettelse til engelsk i mange år. Det som er oversatt så langt er publisert i en samling av SGI under tittelen The writings of Nichiren Daishonin.


Nichiren Daishonin 1222-1282

Nichiren Daishonin ble født den 16. februar 1222 i den lille fiskerlandsbyen Kominata i Awaprovinsen (i dagens Chibafylke). Hans barndomsnavn var Zennichi-maro (som betyr 'strålende sol'). Da han var 12 år gikk han inn i det nærliggende tempelet, Seicho-ji, hvor han studerte både buddhistiske og ikke-religiøse tekster.

Da han var rundt 16 år ble han formelt presteviet og tok navnet Zesho-bo Rencho. Han var imidlertid dypt bekymret over de fragmenterte og motsigende buddhistiske lærene på den tiden, så i de neste 16 årene besøkte han alle de store sentrene for ulike buddhistiske lærer i Japan. Der studerte han alle tilgjengelige sutraer og kommentarene til disse, samt lærene for de forskjellige eksisterende skoler. På slutten av denne perioden med intense studier hadde han blitt overbevist om at den ypperste av Shakyamunis lærer er Lotussutraen. Som et resultat av sin overbevisning besluttet han å åpent fordømme misforståelsene til de rådende skoler (som fremmet buddhisme grunnet på Shakyamunis tidligere lære), på tross av den forfølgelsen som deretter var uunngåelig.

Da han var 32 år returnerte Nichiren Daishonin til Seicho-ji tempelet, og midt på dagen den 28. april 1253 talte han til en forsamling av prester og lekfolk som hadde samlet seg for å høre resultatet av han mangeårige studier. I denne første prekenen proklamerte han at påkallelsen av Nam-myoho-renge-kyo er den eneste lære i Lovens Siste Periode som har kraft til å gjøre det mulig for alle mennesker å oppnå buddhahet i dette livet. Han tok et nytt navn, Nichiren ("sol" og "lotus"), og gikk imot de utbredte doktrinene til nembutsu, zen, shingon og ritsu skolene med å si at på den ene eller den andre måten gikk disse imot Shakyamunis lære. Shakyamuni hadde selv sagt at kun hans ypperste lære, Lotussutraen, ville ha kraft nok til å redde menneskene fra deres lidelser i den kaotiske tiden, Lovens Siste Periode. Og i stedet for å lette folks lidelser, var disse skolene faktisk med på å skape lidelsene.

Dette var en revolusjonær uttalelse, og da herren av området som var nembutsu-tilhenger hørte dette, beordret han sine samuraier til å arrestere Daishonin. Daishonin unnslapp og satte kursen mot Kamakura, som den gang var hovedsete for den militære regjering. Der begynte han sine livslange aktiviteter for å forkynne Nam-myoho-renge-kyo. I Kamakura bodde han i et lite hus på et sted som ble kalt Matsubagayatsu. Her viet han de neste årene til å omvende enkeltpersoner og antall tilhengere vokste.

Japan opplevde på denne tiden en rekke usedvanlig voldsomme stormer, jordskjelv, tørker, hungersnød, epidemier og andre katastrofer. Det var lik i gatene og regjeringens hjelpeprogrammer og bønnene fra templene viste seg å være ineffektive. I august 1257 ble Kamakura igjen rammet av et jordskjelv og en mengde hus og mesteparten av templene og helligdommene i byen ble ødelagt. Daishonin visste hva de dypere årsakene til disse katastrofene var. Han vendte seg nok en gang til sutraene, overbevist om at han kunne bevise gyldigheten av sin lære, om nødvendig i en religiøs debatt.

Den 16. juli 1260 leverte han de dokumenterte bevis han fant i form av et skrift med tittelen 'Om å etablere den korrekte lære for fred i landet' til Hojo Tokiyori, den pensjonerte regenten og mest innflytelsesrike mann i Kamakura shogunatet. I dette skriftet mente han, at årsaken til katastrofene som herjet landet var baktalelsene av Den Sanne Lov og troen på falske lærer som oppmuntret folket til å være passive overfor sine problemer i håp om å bli frelst først etter døden. Videre forutsa han, at av de tre ulykker og syv katastrofer som sto beskrevet i sutraene, så ville de to katastrofer som til da ikke hadde skjedd - intern strid og fremmed invasjon - definitivt hjemsøke nasjonen hvis den fortsatte å støtte de misledende skolene. Han anmodet om at Lotussutraens lære umiddelbart måtte aksepteres. Det kom ingen offisiell respons på dette dokumentet, men en gruppe nembutsu tilhengere, som hadde blitt hisset opp av prester og regjeringens tjenestemenn, gikk til angrep på huset hans i Matsubagayatsu om natten den 27. august. Daishonin unnslapp nok en gang, men kom tilbake til Kamakura igjen våren etter. Denne gangen klarte prestene og regjeringens tjenestemenn å få saksøkt ham for ærekrenkelse, og han ble sendt i eksil uten etterforskning eller rettergang. Han ble sendt til halvøya Izu, et nembutsu-kontrollert område hvor myndighetene håpet på at han ikke ville overleve de lokale innbyggernes raseri.

Daishonin ble imidlertid her tatt hånd om av en lokal fisker ved navn Funamori Yasaburo og hans kone. Senere, etter at Daishonin med suksess hadde bedt for at den lokale føydalherren skulle bli frisk fra sykdom, fikk også føydalherren tillitt til Daishonin og konverterte til hans lære. Etter en tid var motstanden mot Daishonin blitt såpass svekket at han ble benådet, og han reiste tilbake til Kamakura i februar 1263.

Men hans prøvelser var langt fra over. Under en reise i Awaprovinsen ble Daishonin og hans reisefølge en kveld utsatt for et angrep av hans fiender ved et sted kalt Komatsubara. I den påfølgende kampen ble han påført et sverdhugg i pannen og fikk brukket den ene hånden, mens to av hans tilhengere ble drept før angrepsmennene forsvant. På tross av dette fortsatte Daishonin de neste tre årene sin dedikasjon til å utbre Nam-myoho-renge-kyo i og rundt Awaprovinsen, før han returnerte til Kamakura tidlig i 1268.

I januar det samme året hadde et brev ankommet Kamakura. Dette var sendt av Kublai Khan, som var den mongolske leder og erobreren av store deler av det asiatiske fastland. Han krevde at Japan skulle erklære troskap til det mongolske riket og betale skatt, eller forbrede seg på å bli invadert. Dette brevet bekreftet Nichiren Daishonins tidligere profeti om fremmed invasjon. Daishonin påminnet myndighetene om dette i nok et dokument i april, hvor han ba dem om å høre på hans advarsel og ta imot hans råd. Da han nok en gang ikke mottok noe svar, sendte han til sammen 11 brev til innflytelsesrike politiske og religiøse ledere hvor han krevde å få mulighet til å fremføre sin lære i en offentlig, religiøs debatt. Atter en gang, fikk han ingen respons. Myndighetene besluttet også å ignorere den mongolske lederens brev og i en periode forsvant tilsynelatende trusselen om invasjon. Japans problemer tok imidlertid ikke slutt. I 1271 ble landet hjemsøkt av langvarig tørke og regjeringen beordret Ryokan (1217-1303), en eminent og populær prest, til å be for regn. Da Daishonin hørte om dette, sendte han en skriftlig oppfordring til Ryokan hvor han tilbød seg å bli hans disippel hvis Ryokan lyktes i å fremskaffe regn. Men, om han mislyktes krevde Daishonin at Ryokan i motsatt fall måtte bli hans disippel. Ryokan samtykket, men på tross av hans egne og flere hundre andre presters bønner, falt det ikke regn. I stedet for å holde sitt løfte begynte Ryokan derimot å spre ondsinnete rykter om Daishonin. Daishonin ble kalt inn for å møte foran Hei no Saemon (d.1293), som var leder for militær- og politisaker. Her benektet Daishonin alle beskyldninger om ærekrenkelse rettet mot ham, og gjentok samtidig sin forutsigelse om at landet ville oppleve undergang hvis det fortsatte å ignorere Den Sanne Lov. Den 10. september 1271 fikk Hei no Saemon ham arrestert anklaget for forræderi, og han ble dømt til eksil på den avsidesliggende øya Sado.

Den samme natten besluttet Hei no Saemon imidlertid på eget initiativ at Nichiren Daishonin aldri skulle komme frem til Sado. I stedet ble han ført til retterstedet på Tatsunokuchi-stranden for å halshugges. I det øyeblikket bøddelen løftet sverdet for å drepe Daishonin, skjøt et lysende objekt (antatt å være en meteor og registrert i de offentlige arkiver fra den tiden) frem over kveldshimmelen. Dette skremte Hei no Saemons menn og gjorde det umulig å gjennomføre henrettelsen. I stedet ble Daishonin holdt som fange i en måned i Echi i Sagamiprovinsen, for deretter å bli ført med eskorte til Sadoøya. Der ble han henvist til å bo i en falleferdig hytte på en gravplass ved et sted kalt Tsukahara, hvor myndighetene forventet at han skulle omkomme av sult og kulde. Han overlevde imidlertid den harde vinteren på øya. I januar det påfølgende året var han ikke bare sterk nok til å overvinne hundrevis av prester fra Sado og fastlandet i religiøs debatt, men startet også å nedskrive sine viktigste skrifter.

Så, i februar ble det utført et mislykket kuppforsøk i Kamakura som bekreftet Daishonins forutsigelse om indre strid. Regjeringen ble nå bekymret for at hans andre profeti om fremmed invasjon også skulle vise seg å stemme, og overførte ham i april til en mer komfortabel residens kalt Ichinosawa Nyudo. Her fortsatte Daishonin å skrive oppmuntrende brev og religiøse skrifter til sine tilhengere på fastlandet. Under hans opphold på Sadoøya fullførte han noen av sine viktigste teser.

I februar 1274 ble Nichiren Daishonin til slutt benådet, og nok en gang dro han direkte til Kamakura. Det var der hans gamle fiende, Hei no Saemon i april ba om et intervju hvor han ærbødig spurte om hans mening angående den truende mongolske invasjonen. Daishonin svarte at den ville finne sted før året var omme, og gjentok at denne katastrofen kom som et resultat av baktalelsen av Den Sanne Loven. Denne gangen tilbød regjeringen å bygge ham et tempel og likestille hans buddhistiske skole med alle de andre. Daishonin nektet.

Siden de styrende myndigheter virket bestemt på å fortsatt fastholde de mindreverdige lærer, og Daishonin var overbevist om at han hadde gjort alt han kunne for å advare nasjonens ledere, vendte Daishonin seg nå til arbeidet med å bevare sin lære for ettertiden. Han overholdt det gamle kinesiske ordtaket om at en vismann som advarer sin herre tre ganger og ikke blir hørt, burde trekke seg tilbake til ensomheten i skogen. Dermed forlot han Kamakura for godt og bosatte seg i et avsidesliggende strøk i villmarken ved Minobufjellet. Her holdt han forelesninger om Lotussutraen og viet sin tid til å skrive og undervise sine disipler.

Daishonins forutsigelse om fremmed invasjon ble til slutt virkelig i oktober det samme året. Mongolene gikk til massivt angrep på de sørlige øyene Iki og Tsushima og nærmet seg Kyushu. De japanske tap var store, men om kvelden da mongolene vendte tilbake til sine krigsskip, blåste en uventet storm opp og gjorde stor skade på deres krigsflåte. Dermed ble de tvunget til å trekke seg tilbake. I april i det påfølgende året sendte de en utsending til Kamakura med trusler om en ny invasjon hvis ikke japanerne underkastet seg det mongolske riket.

Igjennom hele denne perioden hadde Daishonins nærmeste disippel, Nikko Shonin vært aktiv i arbeidet med å utbre Nam-myoho-renge-kyo, og i takt med at antallet nye troende steg, økte også den offisielle motstanden. Spesielt i landsbyen Atsuhara ved Fujifjellet ble Daishonins tilhengere utsatt for en rekke trusler og trakasseringer kjent som Atsuhara-forfølgelsen. Denne kuliminerte i september 1279 med at 20 bønder ble arrestert og torturert, hvor tre av disse ble henrettet den påfølgende måneden. Til tross for denne forfølgelsen ga ikke en eneste en av de 20 bøndene opp sin tro. Da Daishonin så at flere av hans tilhengere nå var rede til å ofre sine liv om nødvendig for å beskytte Loven, innså han at tiden var inne for å fullbyrde den grunnleggende hensikten med livet hans. Den 12. oktober 1279, like før henrettelsene som kulminerte i Atsuhara-forfølgelsen, nedtegnet han Gohonzon, hengivelsesobjektet som gjør det mulig for alle mennesker å oppnå buddhahet.

Kort tid etter begynte Daishonins helse å svikte og i september 1282 følte han at døden var nær. Han utnevnte Nikko Shonin som sin etterfølger i et offisielt dokument. Daishonin hadde også spesifisert at hovedhelligdommen for hans buddhisme skulle etableres av hans disipler i vakre omgivelser ved foten av Fujifjellet når den rette tiden kom. På oppfordring fra sine disipler, la han så ut på en reise til de varme kildene i Hitachi. Da han kom til Ikegami i Musashiprovinsen innså han at døden var nær forestående. Om morgenen den 13. oktober 1282, etter å ha oppfordret alle sine tilhengere om å følge Nikko Shonin, og omgitt av tilhengere som chantet Nam-myoho-renge-kyo, døde Nichiren Daishonin.

Nichiren Daishonins buddhisme ble videreført i Japan fra generasjon til generasjon i 700 år inntil lekbevegelsen Soka Gakkai (Verdiskapende Samfunn) begynte å spre læren i 1930.
© SGI-NOR